I danseforestillingen «Der skyggen faller» blir vi kjent med Åsa og får erfarer hvordan minner, nåtid, livsgnist og dødsangst, indre og ytre liv – smelter sammen. Det er skremmende. Men også rørende vakkert.
Tekst og foto: Marte Østmoe
– Jeg har selv opplevd hvordan bestefar, det ene øyeblikket visste hvem vi var, men det neste ikke en gang kjente seg selv. Dette forteller skuespiller Katrine Lovise Øpstad Fredriksen.
I forestillingen «Der skyggen faller» er det hun, alias Åsa, som bærer fortellingen, mens minnene hennes, indre bilder og sjelstilstand blir gestaltet av dansere ved Studio Nille, i samspill med de profesjonelle danserne Helen Byrt og Elias Bäckebjörk fra Oslo City Ballett.
– Julia Bengtsson, Ben Boquist og jeg har sammen skapt historien til manuset som jeg har skrevet, forklarer skuespiller Øpstad Fredriksen. Under fremføringen får hun sjansen til å, på basis av egne opplevelser, skildre hvordan det kan føles å se hvordan et menneske du er glad i, mer og mer, sakte, sakte, forsvinner inn i sin egen verden og demens.
Kunst på tvers
To musikerne Håkon Skyberg og Einar Halle er også med på scenen. Sammen fremhever enkelte elementer i Händels komposisjoner og kan fremkalle både regn og solskinn. Koreografi og regi og er ved svenske Julia Bengtsson og initiativet bak samarbeidet er Larvik Barokk med Malcolm Bruno i spissen.
– Det har vært en smule crazy, innrømmer han, og røper at fram til helt nylig har all kommunikasjon foregått på teams, tvers over hav og landegrenser, mellom New York, Oslo og Wales, for så å ende opp som med premiere i Larvik.
Klare øyeblikk
Psykolog Sissel Gran har de siste årene gjort en stor jobb med å løfte fram fordelene ved alderdom. I filmen Still Alice, med Julianne Moore i hovedrollen, tematiseres demens i tidlig alder. Også i «Der skyggen faller» møter vi sinne og frustrasjon over det å ikke huske.
– Relasjoner er så uhyre skjøre, sier Øpstad Fredriksen og viser spesielt til en scene i dansen der Åsa ikke kjenner igjen sin egen datter. Suset i ørene forsterkes, hun blir redd for å miste seg selv, men verst er det likevel hvis hun blir avslørt. Samtidig er Åsa både klarsynt og klok. Ved flere anledninger forestiller hun seg hvor fint det hadde vært å gå tilbake i tid, korrigere på virkeligheten, endre litt her, pusse litt der. Fikk hun sjansen til dette er kjærligheten et kapittel hun gjerne skriver på nytt. For hva er egentlig virkelig? Hva er egentlig sant?
Hvis bare
Også dette er tema som engasjerer Katrine Lovise Øpstad Fredriksen.
– Jeg elsker å undersøke hva jeg vet og ikke vet, hva som er ekte og hva som kunne vært annerledes hvis bare…
Øpstad Fredriksen er utdannet ved Teateret Nord og dette er faktisk første gang hun samarbeider med dansere på scenen. Spesielt spennende er det at disse er barn og unge og at ensemble består av både amatører og profesjonelle.
– Vi er veldig stolte av danserne våre, sier Kaja Lauten fra Studio Nille. – Ikke alle scener i dette stykket er like innlysende for dem, under øvingene må de finne seg i både strikte beskjeder og plutselige endringer, men slik er jo også livet!
