Livsvalget
Tom Sletsjøe (67) tråkket barneskoene sine i kistelageret hjemme i Larvik og har jobbet i familiebedriften hele livet. I år har Sletsjøe Begravelsesbyrå 100-årsjubileum.
Farfar startet byrået
Han husker kistene som sto på rekke og rad i kjelleren, far og farfar som snakket alvorlig med de som hadde mistet et nært familiemedlem, farmor som sydde hvite skjorter til den siste ferden. Mor som viste ham hvordan han skulle fylle kisteputene med treull og hvor blomsteroppsatsene skulle plasseres.
Tom Sletsjøe viser vei inn i møterommet til begravelsesbyrået i Larvik. Her inne er kaffen alltid varm og Twist-skålen full.
– Samtalene vi har her inne åpner hele følelsesregisteret for å si det sånn, men det betyr ikke at vi ikke kan skape hyggelig stemning rundt det som kan være både trist og vanskelig, sier Tom og skjenker kaffe i romslige krus.
En replika av Erik Werenskiolds maleri «En bondebegravelse» henger på veggen, peishylla er full av historiske bilder. I år feirer begravelsesbyrået i Larvik hundre år, men familiebedriften har røtter som strekker seg enda lengre tilbake enn 1924.
– Det var farfaren min, Gustav Sletsjøe, som stiftet byrået slik vi kjenner det i dag for nøyaktig hundre år siden, men oldefaren min var i samme bransje. Han var vognmann, kanskje arvet han jobben fra faren sin igjen, altså min tippoldefar.
Sletsjøe forteller at det var vognmenn som tok seg av jobben med å kjøre de avdøde til kirkegården i gamle dager.
– Arbeidsoppgavene rundt et dødsfall var ikke så omfattende som nå, stort sett bestod jobben i å frakte den døde til sitt siste hvilested. Kistene snekret bøndene selv hjemme på gården, og oppbevarte dem på låven til behovet meldte seg.
Bilde fra begravelsesfølge i 1935.
Fortid til nåtid
Stellet var det ofte nabokonene som hjalp til med og likskjortene ble sydd av fingernemme kvinner i bygda.
– Den døde ble som regel liggende i finstua fram til begravelsen. Minnetalen ble ofte holdt hjemme, før kista ble båret ut til vognmannen som tok den videre til kirkegården.
Han viser fram et fotografi fra 1935.
To sorte hester drar en forseggjort lukket vogn med draperinger og ornamenter, den blomsterdekkede kista anes så vidt. Kusken har flosshatt og sort frakk.
I dag er de sorte bårebilene like blanke som hestene var den gangen.
– Det er farfaren min som kjører vogna. Dette var begravelsen til Inger Johanne Seierstad. Hun bodde på Seierstad og ble begravet fra Hedrum kirke.
Han sender Twist-skåla rundt og snakker om oppveksten i Brannvakts gate 3 i Larvik. Det var der familien bodde og drev begravelsesbyrået.
– Jeg tråkka småskoene mine i kistelageret. Jeg tenkte aldri at det var rart. Vi ungene måtte hjelpe til med å stappe treull i kisteputene og farmor sydde skjortene som de døde ble kledd i.
Byrået lå i en av de bratteste bakkene i byen. I bunnen av bakken glitret sjøen.
– En av barndomsvennene mine, forfatteren Ingvar Ambjørnsen, skildrer det der ganske fint i ei bok. Det var nok litt mystisk og satte fantasien i gang.
Tom rakk så vidt å kaste fra seg russelua før han begynte å jobbe i familiebedriften sammen med faren sin Knut og moren Magda.
– Det var ikke drømmejobben da jeg gikk på skolen, men det bare ble sånn. Jeg trives godt og kommer nok til å vandre rundt her til jeg henger i hornet på veggen.
Om arverekka opprettholdes når han en dag må gi seg vet han ikke. De tre sønnene har valgt andre veier og må få bestemme selv.
– Jeg har ikke den romantiske greia om at det må gå videre i familien, jeg kan ikke det.
Han er bevisst på å ikke legge noe press på ungene.
– Det er et personlig valg og en jobb som ikke passer alle. Det blir som det blir, det er helt opp til dem.
For Tom ble det noen år til sjøs før han gikk tilbake til jobben som gravferdskonsulent og daglig leder.
– Jeg hadde vel et behov for å flakse litt med vingene, så i 1982 dro jeg til sjøs. Jeg var på tre forskjellige båter og reiste verden rundt.
Det å se verden og få nye inntrykk var både viktig og riktig. Sjølivet har gjort ham til den han er i dag.
– Årene ute formet meg virkelig. Det var en utrolig fin tid som jeg fortsatt kan savne. Jeg lærte å stå på egne bein. Det var disiplin og kameratskap.
Alle burde bli sendt ut en gang i livet, mener Tom Sletsjøe.
– Det er viktig å komme seg vekk fra det trygge og nære, tror jeg. Militæret kan være fint for mange, men der kom jeg ikke inn. Jeg strøk på urinprøva, pleier jeg å si.
Han ler.
– Jeg har litt ekstrautstyr på nyrene, ikke noe farlig, men derfor ville de ikke ha meg. Men sjølivet var en god erstatning.
I 1985 gikk sjømannen på land og tilbake i familiebedriften. Tre år seinere døde faren og Tom tok over som daglig leder.
– Før fatter’ n døde sa jeg ofte «jeg vet hvordan du har det» i møte med de sørgende, men det visste jeg overhodet ikke. Da faren min døde gikk det opp for meg at jeg ikke hadde visst hva sorg var.
Han tillot seg å være pårørende selv om han gjennomførte begravelsen i farens ånd.
– Jeg hadde en fight med faren min før han døde, det gjorde det ekstra tungt. Vi rakk dessverre ikke å rydde opp før det var for seint.
Han tar en slurk av kaffekoppen.
– Det var bare tull og tøys, egentlig, men det ble litt munnhuggeri. Hadde vi visst hva som ventet hadde vi nok besinnet oss, men sånn er livet. Vi hadde i bunn og grunn et godt forhold, og han hadde helt sikkert strukket ut handa. Han var raus, så det er jeg helt sikker på.
Ansatte foran Sletsjøe Begravelsesbyrå i larvik.
Forankret i lokalmiljøet
Larvik er en liten by hvor alle kjenner alle. Det kan være både en styrke og en svakhet i jobben som gravferdskonsulent.
– Vi kommer tett på folk i dette yrket og i en liten by som Larvik kjenner vi hverandre.
Han forteller om jordmora som tok ham i mot da han ble født og som han stelte da hun døde.
– Hun tok jammen meg fint i mot og da gjorde jeg det samme med henne da hun skulle dra. Det var en sterk og fin opplevelse.
Nære venner er alltid tungt. Barn og unge blytungt.
– Opp gjennom årene har det vært mange krevende oppdrag. Familietragedier, ulykker, drap, alt som kan ramme et lite samfunn.
Sletsjøe og kollegene er ofte blant de første som kommer til et åsted.
– Det er noen scener som sitter klistret i hukommelsen, ja. Noen inntrykk er med en stund, andre sitter spikret for alltid.
Bildebanken i hodet er omfattende, forteller han.
– Tilbud om krisepsykiatri har vi aldri fått. Vi tar det på bakrommet. Sånn er det hos oss.
De ansatte i byrået har et tett og nært forhold og kan snakke sammen om alt. Det å være til stede for hverandre er viktig i en jobb som dette, understreker Tom Sletsjøe.
– Det er viktig å snakke sammen. Det å bære tunge tanker alene kommer det ikke noe godt ut av. Det er ingen som har hatt behov for profesjonell hjelp så langt, vi ordner det med prat.
Å ta vare på seg selv er en forutsetning når du jobber som gravferdskonsulent, sier Tom Sletsjøe.
– Jeg kaller det ventilering. Det er viktig å ha noen mentale pusterom. For meg har det vært motorsykkelkjøring, teater, musikk og natur, for andre er det andre ting som gir livet balanse.
Bikkja Felix kommer tassende inn på kontoret. De to er gode turvenner.
– Jeg tror det å engasjere seg i forskjellige miljøer utenfor jobben er bra. Det er sunt for hodet å tenke på noe annet enn jobb, særlig i mitt yrke.
Hver eneste morgen er han på tur med bikkja og gode kamerater, ofte før folk flest har stått opp. Nesten daglig legger han ut et bilde på Facebook fra morgenturen, ofte med et «god morgen» under. Kommentarene under vitner om en kar som er godt likt i byen sin.
«Vi ringer Tom, han årnær det», sier folk i Larvik.
– Sånn har det blitt og det setter jeg pris på. Det er nok en trygghet for mange at jeg kjenner både byen og folka som bor her.
Respekten er alltid i fokus, både for den avdøde og for de som er igjen.
– Jeg har nok blitt en god menneskekjenner med årene, jeg leser fort folka og rommet jeg kommer inn i. Noen ganger er det greit å ha en litt løs tone, andre ganger er det nok å bare være sammen før vi begynner å snakke om ønsker for seremonien.
Tom Sletsjøe gjør klar båren før en seremoni.
Jobben blir aldri rutine.
Det er viktig å gi rom for alle følelser. Sinne, sorg, bunnløs fortvilelse, det er ingenting som er feil for de pårørende.
Det har hendt han har blitt hoggestabbe for mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon.
– Jeg har nok fått litt hardere hud enn folk flest, jeg tåler en støyt. Det er viktig å være raus og gi folk den tida de trenger. Vi har ingen fast mal å gå etter, vi må hele tiden føle oss fram.
Alle generasjoner er viktige, hvis det er barn blant de pårørende er det ingen vits å snakke over hodet på dem.
– Jeg var vel seks, sju år da bestefaren min døde. Sånn jeg husker det så ble han bare borte. Vi ungene skulle skjermes for det som var vondt, men det er stein gærent.
Bikkja har lagt seg ned ved beina hans. Han klør den bak øret.
– Barn tåler sannheten, de skjønner at livet byr på både salt og sukker.
Når Tom Sletsjøe skal ha nye folk i staben bryr han seg ikke om karakterer. Karakter er derimot veldig viktig.
– Personlig egnethet er det viktigste i en jobb som denne. Menneskelige kvaliteter er mye viktigere enn hvordan du gjorde det på skolen.
Han løfter tre fingre i været.
– Respekt, humør og folkevett er tre egenskaper jeg setter høyt. Har du det på plass har du nesten alt du trenger.
Hva de ansatte tror på blander ikke sjefen seg inn i.
– Tro er en privatsak, det er sånn jeg ser det. Det som er viktig er å respektere andres syn og gjøre en god jobb uansett. Vi må være nøytrale og ha respekt i alle ledd.
Så lenge arbeidsantrekket er på er gravferdskonsulentene på jobb, også når de sitter i bårebilene eller har litt tid til overs.
– Vi forteller ikke den største vitsen i bilen. Det tar seg dårlig ut å gapskratte i et veikryss. Det er heller ikke greit å ta seg en røyk utenfor kapellet, det får vente til vi er ferdig på jobb.
Tro og tvil går hånd i hånd. Når det gjelder egen tro har Tom Sletsjøe en egen betegnelse for den.
– Jeg kaller meg selv en «Vetikker». Jeg kan godt forstå at det er viktig med tro og håp for mange, men jeg vet jo ikke hva som venter på den andre siden.
Han ler.
– Hvis jeg hadde hengt i en kvist på det ytterste stup hadde jeg sikkert ropt på noen jeg også, men om det er Gud eller moren min vet jeg ikke. Kanskje begge to.
Kaffekanna er snart tom.
I tida som kommer tror Tom Sletsjøe at vi vil se færre tradisjonelle gravsteder. Stadig flere velger askespredning eller felles minnelund.
– Det kan fort oppfattes som et pliktarbeid å måtte stelle en grav, men der er vi ulike. For min egen del minnes jeg mine med et bilde på pianoet og et lys på merkedager.
Siden byrået ble etablert for hundre år siden har det personlige fått større plass, både i kirkerommet og i livssynsnøytrale seremonier.
– Mange vil velge sanger og taler som betød noe for avdøde. I noen tilfeller lar ikke det seg løse i kirken. Da er livssynsnøytrale seremonier et godt valg, da er man ikke bundet til å følge tradisjonelle regler for gravferd etter kristen tro.
Vår digitale hverdag preger også gravferdsseremoniene. Mange velger å filme avskjeden, slik at den kan nå flere, en praksis som ble vanlig gjennom pandemien.
Noen velger også å utstyre gravsteinen med en QR-kode som kan gi et innblikk i avdødes liv.
Det er de pårørende som må velge, mener Tom Sletsjøe.
– De som blir igjen må gjøre det de selv mener er riktig, det er sånn jeg tenker. Noen skriver ned sine ønsker i et testamente eller dokument og da er det jo greit. Men i de fleste tilfeller er det opp til de pårørende bestemme seg for det de synes passer best.
Det er mulig å fylle ut et ønskeskjema hos byrået eller i en fremtidsfullmakt.
– En slik fullmakt vil nok kunne demme opp for mange vanskeligheter og konflikter, tror Tom.
Antrekk i kista er også et tema de pårørende må ta stilling til. Tom Sletsjøe synes selv det er noe psykologisk riktig med den tradisjonelle likskjorta, omtrent som den bestemoren sydde hjemme da han var liten.
– Du vet, den skjorta minner mye om dåpskjolen vi har når vi er bittesmå.
I enkelte land er det vanlig å pynte den døde nesten til det ugjenkjennelige. I noen tilfeller ser avdøde nesten friskere ut enn i levende live, forteller Tom og mener derfor det er noe symbolsk og fint med den hvite skjorta.
– Dåpskjolen er alltid for stor når vi er små, men når vi er ved livets ende passer den helt perfekt. Det er et godt bilde, synes jeg.
Ansatte i Sletsjøe Begravelsesbyrå.
Sletsjøe Begravelsesbyrå
Stiftet av Gustav Sletsjøe i 1924, da under navnet Larviks begravelsesbyrå. Han overtok etter sin far, Karl Johan Sletsjøe som var vognmann. Mest sannsynlig var det vognmenn i Sletsjøe-slekten også før Karl Johan Sletsjøe, siden yrket ofte gikk i arv.
Tom Sletsjøe driver i dag byrået som fjerde generasjon Sletsjøe. Han begynte i byrået i 1977 og overtok driften i 1988.
I gamle dager var det vognmenn som utførte jobben med å frakte de døde til kirkegården, siden de hadde hest og vogn. Hestene som ble brukt skulle helst være sorte og vognen var forseggjort for å frakte kisten til kirken med verdighet og stil.
Stell av avdøde ble ofte utført av nabokoner. Det var vanlig at kistene ble snekret hjemme på gårdene og ble oppbevart på låven til det ble bruk for dem.
I dag tilbyr begravelsesbyrået en lang rekke tjenester knyttet til dødsfall, alt fra frakt, syning, stell, program, blomster, seremoni og sammenkomst etter begravelsen eller bisettelsen.
Fokus på en personlig seremoni er større i dag enn tidligere og stadig flere velger felles minnelund eller askespredning i stedet for tradisjonelle gravplasser. Det er også mange som velger livssynsnøytral seremoni framfor tradisjonell kirkelig seremoni.
Innholdsfortegnelse
Nettside:
Sletsjøe Begravelsesbyrå
Telefon: 33 18 10 80
Du treffer oss på telefon hele døgnet.
Åpningstider:
Kontoret er åpent mandag til fredag kl 8.30 – 15.30
Epost: post@labe.no
Adresse: Nansetgt 43, 3256 Larvik
